Økonomisk globalisering og militarisme –
to parallelle prosesser for et totalt verdensherredømme

Av Helene Bank

Helene Bank er rådgiver ved Diakonhjemmets Centre for Partnership in Development og nestleder i Norges Naturvernforbund, og styremedlem i SEATINI, Zimbabwe.
Det følgende foredrag blev holdt på Antikrigskonferansen i Oslo 1. - 3. marts 2002.

Først vil jeg takke for invitasjonen til å snakke her i dag. Jeg ble bedt om å holde en innledning med vekt på den økonomiske globaliseringen. Målsetningen, slik jeg forsto det, var å bidra til å se militarisme og militær makt i sammenheng med økonomisk makt og økonomisk globalisering.

Jeg setter pris på at arrangørene ønsker å vise denne sammenhengen, for dagens økonomiske maktmisbruk bidrar til minst like mye dødsfall (drap), undertrykkelse og fornedrelse som krig. En forskjell er imidlertid at mens bruk av militær overmakt er forrående og synliggjør både offer og overgriper, er den økonomiske maktbruken så snedig innrettet at offeret bebreider seg selv for ikke å lykkes med å utnytte sine "muligheter". Overgriper i den økonomiske sfære er usynlige transnasjonale nettverk eller synlige velgjørere og rådgivere som stadig kan uttrykke sin skuffelse over at alle deres anstrengelser er nytteløse – Verdensbanken, IMF, WTO - og våre kjære bistandsdirektorater.

Kritikere av militarismen og den økonomiske globaliseringen ser disse to prosessene i sammenheng:

når økonomiske interesser knyttet til ressurser blir grunnlag for militær intervensjon fra stormaktene,
når fredsavtaler etter intervensjonene inneholder politiske forpliktelser slik at det nye lederskapet bindes til å privatisere ressurser og åpne sine markeder, og
når WTO til slutt utvikler avtaler som binder politiske og økonomiske virkemidler – liberalisering for all framtid.

Men også makthaverne har flere tanker i hodet på en gang, selv om vi noen ganger kan forledes til å tro at de ikke ser sammenhengen. Forskjellen er at mens kritikerne prøver å vise sammenhengene, har makta interesse i å holde temaene adskilt.

Å godta EUs barnemat-direktiv beskrives isolert som om det var et enestående valg mellom tilpasning og veto, men bak dette valget står "markedsadgang for fisk". Støtte til Bush og USA i alle sammenhenger handler ikke bare om militære allierte – til det er trusselen for liten, det handler også i stor grad om "markedsadgang til fisk". Radering av landbruket, og nedtoning av norske posisjoner om å beskytte vår nasjonale matproduksjon i WTO og i EU handler også om "markedsadgang for fisk".

Går vi inn å sjekker de rike landenes store økonomiske interesser kan vi uten videre forutsi hva de kommer til å stemme for i Sikkerhetsrådet, EU, WTO. Et unntak vil jeg si er for eksempel Frankrike, fordi de har såpass sterk kulturell identitet at den av og til slår ut i uforutsigbarhet.

Mediene bidrar til å holde temaene adskilt, akkurat som makta ønsker det. Dette kan ha flere årsaker. Det kan være markedspresset og at det blir mindre og mindre anledning til kritisk oppsøkende journalistikk. Eller det kan være fordi media har blitt en del av den økonomiske makta og ikke vil synliggjøre slike sammenhenger – den vestlige verdens "frie medier" er ikke lenger "frie".

Jeg har delt min innledning i tre deler.

Sikkerhetspolitikk og økonomiske interesser hånd i hånd
Eiendomsretten – den ultimative menneskeretten for ultimativ kontroll
Hvordan få viljen sin i WTO - og Norge i verden

1. Sikkerhetspolitikk og økonomiske interesser hånd i hånd.

Etter denne innledning, som kan påstås å være bare påstander fra min side, har jeg lyst til å siterer fra boka til Robert B.Reich, "Nasjonenes rolle". Reich var arbeidsminister og kabinett medlem i USA. Professor ved F.Kennedy School of Government ved Harvard University, arbeidet ved administrasjonen til Ford og Carter og en av Clintons nærmeste medarbeidere på det økonomisk området.

Reich beskriver de politiske vurderinger og strategiske grep som er gjort av USA s politikere i historisk tid, noe som viser at utviklingen vi ser i dag er en naturlig videreføring av en langsiktig strategisk tenkning:

"Årene fra 1945 til1970 ble gjenstand for den mest dramatiske og geografisk omfattende økonomiske vekst i menneskehetens historie. Verdens BNP vokste fra 300 Mia. dollar til omtrent 2000 Mia. dollar. Justert for prisstigningen ble realinntektene tredoblet, verdenshandelen firedoblet. Men igjen var det den behagelige sammenheng mellom landets (USAs) sikkerhetspolitiske mål og interessene til USAs storselskaper. I arbeidet med å hjelpe med gjenoppbyggingen av verdens førende økonomier, og dermed holde kommunismen i sjakk, skapte det nye globale systemet av handel og bistand nye muligheter for at USAs storselskaper – langt større og rikere og mer teknologisk avanserte enn noen andre – kunne vokse og trives. Ettersom dollaren var den valuta som systemet med faste valutakurser hvilte på, kunne amerikanske banker og storselskaper utvide sitt virkefelt med minimal risiko. Gjennom Verdensbanken, kontrollert av USA, kunne utviklingshjelp bli dirigert nettopp dit hvor USAs storselskaper så de største mulighetene. Og så lenge mottakerne av USAs utenlandshjelp brukte midlene til å kjøpe amerikanske eksportvarer, kunne storselskapene begi seg ut i internasjonal handel med visshet om at markedene var mottakelige for salg. Gjennom slike virkemidler ble grunnlaget for global handel tippet tilstrekkelig i USAs favør til at selv det nasjonale industriforbundet (National Association of Manufactures) midt på 1950-tallet kunne overtales til å støtte tollreduksjoner.

Det var heller ingen tilfeldighet at CIA –Central Intelligence Agency – oppdaget kommunistiske sammensvergelser nettopp der hvor USAs storselskaper hadde, eller ønsket å få, betydelige interesser i naturressursene. I 1953 utfordret en antikolonialistisk, iransk nasjonalistbevegelse, ledet av Mohammed Mossadegh, shaens makt og beslagla the Anglo-Iranian Oil Company. Da kanaliserte CIA i all hemmelighet flere millioner dollar til offiserer i hæren som ønsket å bringe shahen tilbake til makten. Straks deres mål var nådd ble det gitt gunstig adgang til iransk olje for Gulf, Texaco, Socony Mobil og Standard Oil of New Jersey. I det samme året innledet Guatemalas president J.A Guzman, et program for landreform som inkluderte beslagleggelse av plantasjene til United Fruit Company. CIA finansierte høyreorienterte revolusjonære som, ved hjelp av piloter fra CIA og fly skaffet av Nicaraguas diktator Somoza, i 1954 til slutt kunne fri United Fruit fra slik en lei skjebne. USA ble samme år også involvert i et annet område med rike naturressurser, nemlig Indokina. I kampene som raste mellom den franske hæren og Vietminh, forsynte USA franskmennene med det de med formildende uttrykk kalte "tekniske rådgivere", piloter fra CIA, og 70% av deres militærbudsjett. Så snart franskmennene var ettertrykkelig slått, nektet president Eisenhower å signere fredsavtalen i Genève. Han fryktet at den populære Ho Chi Mins, som nå kontrollerte de nordlige delene av Vietnam, ville vinne et fritt valg. Derfor sørget USA for at Ngo Dinh Diem, en solid antikommunist i eksil, kunne vende tilbake fra USA for å bli statsminister i syd-Vietnam. I 1965, da borgerkrig truet amerikanske sukkerplantasjer i den Dominikanske republikk, sendte Lyndon Johnson inn 30.000 marine soldater.

Når forholdet mellom USA og Iran, Vietnam og Mellom-Amerika ble mer og mer anstrengt i de påfølgende tiårene, kan det ha hatt noe med USAs ufravikelige iver i denne tiden i å bruke utenrikspolitikken i de amerikanske storselskapenes tjeneste.

Størrelsen og det teknologiske forspranget til USAs storselskaper utvidet den amerikanske kapitalismens makt langt mer effektivt enn hva forsvarsdepartementet eller CIA kunne få til."

Tenk på dette siste jeg leste fra Reichs bok. Markedsmakten og det teknologiske forspranget var mer effektivt enn militærmakten, når disse kreftene fikk virke fritt.

– Det var nettopp på 1970 – tallet, samtidig som man gjorde denne erfaringen, at G7, Verdensbanken og IMF adopterte den neoliberale, såkalte "Washington konsensus". Den innebar låne- og bistandsbetingelser som beveget seg langt inn på regjeringenes politiske område, og foreskrev:

privatisering av alt fra ressurser til infrastruktur og offentlige tjenester,
reduksjon av offentlige utgifter og brukeravgifter for vann, utdanning og helse
åpne markeder for varer og kapital ( selvfølgelig med aksept for at bistand var bundet til produkter og storselskap fra giverlandet)
Nasjonalbanken skulle fristilles og bankene operere i et fritt marked.

Økonomer vet at markedsmakt skaper monopoler, og at det skal kjøpekraft til for å få tilgang til markedsgoder. Men i Verdensbanken, IMF og G8, som i alle vestlige land, er det bygget opp en argumentasjon som underminerer denne kunnskap.

Fremdeles brukes militær intervensjon når markedet ikke får virke fritt. Slik sett har neoliberalerne rett i at åpne markeder har vært fredsskapende . Så lenge storselskapene får operere fritt og får vokse og utvikle seg, så lenge går ikke USA til angrep, direkte eller gjennom støtte til konservative motkrefter.

2. Eiendomsretten – grunnleggende for at det neoliberale paradigmet skal fungere

Den private eiendomsretten er definert som en menneskerett, som retten til mat, til tanke- og ytringsfrihet mfl. I føydalsamfunnet hadde fribønderne adgang til jord, men jorda var felleseie. Ifølge Marx var det oppblomstringen av ullmanufakturen i Flandern som var avgjørende for overgangen til dagens kapitalisme. Fribøndernes jord ble konfiskert for å skaffe nok gressbeiter til sauene. Det var denne konfiskering av jord som gjorde akkumulering av kapital mulig.

Historisk sett har eiendomsretten til jord vært en kilde til makt, velstand og kontroll med produksjonsmidlene. Jord er fortsatt viktig. I de fleste konfliktene i utviklingsland, er det en grunnleggende erfaring at frigjøringen ikke har medført fordeling og tilbakeføring av land fra tidligere koloniherrer og jordokkupanter til de som opprinnelig levde av jorda. Zimbabwe er det mest akutte eksempel på dette.

I de vestlige land holdes det fortsatt fast ved at også i de tidligere kolonier skal jord ha private eiere og at jordfordeling skal foregå frivillig og etter markedsprinsipper. Da det ble inngått avtale om flertallstyre i Zimbabwe i 1980 måtte Mugabe love å ikke røre de hvites (engelskmennenes) jord i Zimbabwe . Fortsatt bruker England og Verdensbanken alle midler til å hindre Zimbabwe i å sette i gang effektive jordreformer. ANC i Sør Afrika måtte, etter påtrykk fra Verdensbanken, endre sin Restoration Development Programme (RDP) som de gikk til valg på i 1994. Den ble omgjort etter en markedsliberal modell som har hindret at jord har blitt ført tilbake til de rettmessige eiere. USA vedtok en egen lov for Nicaragua etter frigjøringsbevegelsens seier, da Sandinistregjeringen satt i gang med omfattende jordreformer og fordeling av velstand i landet. Loven begrunnet USAs militære intervensjon på grunn av omfattende brudd på menneskerettighetene – eiendomsretten. De jordløses bevegelse i Brasil (MST) vil, om Verdensbanken får sin vilje, bli forhindret i å gjøre bruksrett til grunnlag for jordfordelingen - ikke eiendomsrett.

Det er brudd på eiendomsrettighetene til de transnasjonale selskapene, med hovedkontor i USA, eller hindringer for at disse storselskapene kan erverve seg eiendom, som kan få USA til å gå inn med militære midler. Johan Galtung forutsa at Afghanistan ville bli et av de neste mål for amerikansk militær intervensjon – 11.september ga dem en slik legitim anledning. Og det er ikke første gang Galtung har forutsagt hvor det ville bli intervensjon.

Jeg gjentar hva Reich skrev: " Det var heller ingen tilfeldighet at CIA –Central Intelligence Agency – oppdaget kommunistiske sammensvergelser nettopp der hvor USAs storselskaper hadde, eller ønsket å få, betydelige interesser i naturressursene."

Samtidig er det ny fokus på andre "eiedomsrettigheter" som nå kommer i fokus for vestlige lands rettighetsstenkning. Nå handler det om eiendomsretten til vann og andre naturressurser samt intellektuelle rettigheter – retten til teknologisk kunnskap inkludert retten til genetiske ressurser og deres tradisjonelle bruk. Et helt nytt prinsipp gjelder patentering av oppdagelser, som genetisk beskrivelse av biologiske ressurser som har vært i bruk i årtusener. Tenk om vi alle skulle betale for retten til å bruke gravitasjonskreftene, noe som ville vært aktuelt dersom Newton hadde patentert sine teorier.

I tillegg til å holde tett kontroll med hvordan u-land håndterer eiendomsrettighetsspørsmålet – uansett hvilken urett og overgrep de er fundert på, har storkonsernene nå lykkes i å få inn en global patentavtale i Verdens Handelsorganisasjon, WTO.

Patentavtalen i WTO handler i hovedsak om patenter på kunnskap, varemerker (logoer), Copyrights og bruken av geografiske betegnelser på enkelte produkt.

Dette kan høres ganske teoretisk ut, men tenk nå på livsviktige AIDS medisiner som på produsentens hånd koster 1/100 del av den prisen Glaxo Welcome krevde da de fikk monopol. Eller tenk på de rissorter i India som har vært brukt og utviklet av lokalbefolkningen igjennom århundrer og som nå er patentert av det multinasjonale Ricetech med hovedkontor i USA. Der har dere noen eksempler å henge de tørre fakta på.

En patentavtale stiller krav til regjeringer om å anerkjenne et intellektuelt arbeid som er gjort. I WTO gjelder patenteringen både oppfinnelser og oppdagelser. Patentet gjelder for 20 år.

Det er en rekke problematiske forhold som gjør det høyst aktuelt å foreta en grunnleggende revisjon av hele avtalen. En revidert avtale må bli tatt ut av WTO og lagt under FN-systemet, eller i WIPO (den internasjonale patentorganisasjonen) :

Historien

Patentavtalen (TRIPS) er en nyskapning i WTO. Den kom inn uten forvarsel, sent i forhandlingene, ferdigforhandlet av noen innflytelsesrike industriland, USA og EU. Utviklingslandene var imot den, blant annet på grunn av ovennevnte bekymringer. Den var dessuten i konflikt med FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Denne konflikten var hovedgrunnen til at Etiopia ikke ble med i WTO i 1995.

Utviklingslandene kom under et enormt press, men til slutt godtok de avtalen under to forutsetninger: at de skulle få bedret markedsadgang for sine varer i industrilandene og at avtalen skulle gjenomgås på nytt etter 5 år (i 2000).

Ingen av disse lovnader er holdt. EU og USA har fortsatt strenge barrierer mot utviklingslandenes produkter i dag – deres lovnader i 1994 ble ikke formulert som folkerettslig bindende. I dag hevder USA at gjennomgangen som ble vedtatt kun handler om å gjennomgå graden av avtalens innføring og håndheving i de enkelte landene. (Norge har foreløpig ikke offisielt støttet utviklingslandenes tolkning).

Et ideologisk prosjekt?

En kan jo spørre seg hvorfor patentavtalen ble introdusert i WTO. Det uttalte målet med WTO er å redusere handelsbarrierer. Patentavtalen gir monopolrettigheter – til og med "diskriminerende monopolrettigheter" der patent-eieren kan bestemme importør, forhandler og pris i hvert enkelt medlemsland og således maksimere sin profitt i det enkelte land. (En grunn til at prisen på AIDS medisiner i Sør Afrika kunne holdes mye høyere enn i Norge).

Det er grunnleggende motsetninger mellom teori og praksis – hvorfor?

Den private eiendomsretten er kjernerettigheten i den kapitalistiske økonomien. Når denne ENE rettigheten er beskyttet av WTO med økonomiske sanksjoner, betyr det at denne ENE rettigheten overskygger alle andre menneskerettigheter.

Jeg argumenterer ikke her mot patentrettigheter som sådan, eller mot eiendomsretten som sådan – det er en mye større debatt. Jeg argumenterer for at TRIPS er malplassert. Avtalens plass i WTO er et bevis på at WTO ikke er en organisasjon som praktiserer det overordnede mål, nemlig å redusere handelsbarrierer. Praksis går ut på å sementere og folkerettslig binde alle land til en bestemt politisk og økonomisk ideologi – den ny-liberale ideologien der markedet skal sørge for forvaltning av ressurser og fordeling av goder.

(Den eneste måten at denne tolkningen – av patentavtalen - kan motsies på, mener jeg, er å fjerne patentavtalen fra WTO

Trekke teknologistigen opp etter oss

I avtaleteksten til TRIPS står det at avtalen bidrar til investeringer og teknologioverføring. Men slikt kan ikke vedtas i en avtale – enten skjer det, eller det skjer ikke. Historien har vist at det ikke er grunnlag for å hevde at det skjer.

Den første internasjonale patentavtale ble fremmet i Europa, etter at de europeiske landene hadde bygget opp sin teknologiske produksjonsbase. USA, Sveits og Japan ville ikke undertegne avtalen da. De ville bygge egen teknologibase og ha mulighet til å kopiere teknologi fritt. De asiatiske tigrene fikk lov å kopiere teknologi. Det var en viktig grunn til at deres økonomier kunne vokse så fort og så mye (jeg gjentar fra Reich parallellen om oppbygging av Europa: "I arbeidet med å hjelpe med gjenoppbyggingen av verdens førende økonomier, og dermed holde kommunismen i sjakk.."). Da de ble for sterke stengte USA kranen og bruke patentlovverket.

Denne veien til utvikling – å kopiere teknologi - er stengt for utviklingsland i WTO Industrilandene har trukket teknologistigen opp etter seg. Utviklingslandene står igjen med lavteknologi som ikke er konkurransedyktig, og som kommer til å holde befolkningen i disse landene arbeidsløse, eller på lave lønninger – alt for lave til å betale profitten til storselskapene som tilbyr utdanning, helse, vann og mat.

Hvis et WTO medlemsland ikke følger patentavtalens tekst kan de stevnes inn for WTOs tvisteløsningsmekanisme, og landet kan bli utsatt for økonomiske sanksjoner. Sterke økonomiske virkemidler som beskytter den intellektuelle eiendomsrett og monopol på kunnskap!

Til oppsummering:

Patentrettigheten gir monopol i 20 år
Patentavtalen underminerer teknologioverføring og industriell utvikling i utviklingsland, og holder dermed folk i disse landene enten i arbeidsløshet, eller i underbetalte jobber
Patentavtalen tillater genrøveri og rov av tradisjonelle folks kunnskap – en reell teknologioverføring fra sør til nord, der skriftlig overleveringstradisjon får fordeler mens muntlig overleveringstradisjon undergraves som basis for rettigheter til kunnskap.
Andre menneskerettigheter undergraves når eiendomretten gis en spesiell beskyttelsen gjennom WTOs sanksjonsbaserte rettssystem.
Avtalen binder alle medlemsland til èn politisk ideologi – det kapitalistiske ny-liberale systemet.
Internasjonal storselskap har større adgang til kunnskap og å patentere den. Det bidrar til økt global monopolisering og markedsmakt

en patentavtale i WTO kan ses på som et mye mer kostnadseffektivt tiltak for å sikre storselskapene interesser enn militære intervensjoner. Som Reich skrev: "Størrelsen og det teknologiske forspranget til USAs storselskaper utvidet den amerikanske kapitalismens makt langt mer effektivt enn hva forsvarsdepartementet eller CIA kunne få til". Derfor satses det mye på å legge stadig nye avtaler som dekker tradisjonell nasjonal og lokal råderett inn under WTO.

3. Hvordan de rike landene alltid får viljen sin i WTO

Helt siden før Singapore-møtet i 1995, har arbeidsmåten til WTO vært manipulativ. Forhandlingene i de såkalte "grønne rom", lukkede forhandlinger med et utvalg av delegatene var den avgjørende formelle grunnen til at Seattle-forhandlingene ble avsluttet uten konklusjon. Først når alt allerede hadde gått galt, på slutten i Seattle uttalte Norge seg kritisk om det problematiske i måten forhandlingene ble ført på.

Disse arbeidsmetodene fortsatte i hovedsak fram til Qatar-møtet i Doha til uttalt irritasjon fra flere delegater fra utviklingsland. (Etter råd fra sekretariatet hadde WTO-ledelsen ved formannen Mr. Harbinson, i forkant sendt ut forslag til erklæring fra ministermøtet. Her hadde hovedparten av utviklingslandene, inklusive de minst utviklede landene, uttrykt at en tekst som antydet at det skulle forhandles over nye tema ikke hadde deres tilslutning. Det var ikke konsensus om oversendelsen.

Endringene i fremgangsmåte var små og lite vesentlige. I stedet for å etablere "grønne rom" forhandlinger, ble det utpekt et sett med "friends of the chair", "Formannens venner", som skulle sørge for avklaring på de tema det ikke var enighet om. Det dominerende og mest konfliktfylte temaet gikk på om det skulle inkluderes "nye tema" for liberalisering. Disse " formannens venner" var alle fra land som hadde uttrykt ønske om å inkludere nye tema i WTO. "Formannens venner" kalte enkeltland og små grupper med land inn til forhandlinger, noe som av NGOene umiddelbart ble døpt til " grønne menn - forhandlinger" fordi det ikke var åpent for alle hva andre land hadde sagt og ment i disse konsultasjonene.

Det var Canada som hadde ansvar for de nye temaene, Investeringer, konkurransepolitikk, handelsregulering og åpenhet i offentlige innkjøp. Selv om både India, de minst utviklede landene og de karibiske landene mfl. fortsatt motsatte seg forhandlinger, konkluderte den kanadiske "formannsvenn" at to nye tema skulle forhandles, og de andre to skulle en forberede til forhandlinger fra neste ministermøte. Dette ble igjen kontant avvist av majoriteten av utviklingsland.

Da det tredje utkast til ministererklæring kom - på overtid - hadde man ikke tatt ut disse kontroversielle temaene, men fastsatt at forhandlinger ville starte etter 5. ministerkonferanse om to år. Denne formuleringen ble bare akseptert med formannens tillegg om at endelig vedtak om forhandlinger ville skje på WTOs 5. ministerkonferanse. Etter dette og allerede nå foregår det en tautrekking om en skal forhandle strukturen for en avtale fram til neste ministermøte. Senest onsdag 27.2.2002 svarte Utenriksministeren unnvikende på hvordan han tolker dette spørsmålet.

Miljø og miljøtjenester (herunder liberalisering av vann- og avfallssektoren) var det også uenighet om. I tredje utkast ble det plutselig lagt fram forslag om at en skal starte forhandlinger innen dette kontroversielle tema, noe som majoriteten av utviklingsland hadde sagt klart fra at de ikke ønsket.

Da tredje forslag ble lagt fram hadde fortsatt India, Karibiske land mfl. innvendinger, og India kom med et alternativt forslag. Da var det liten mulighet til å få endret mye, bare det aller viktigste. Enten ville en ha en erklæring, eller WTO hadde nok engang feilet. Presset var enormt. I dette bilde kom til slutt formannen med en tilleggstekst som tydelig-gjorde at det først var på neste ministermøte at en skulle beslutte om en skulle forhandle på "Singapore-temaene" de nye tema. Han bekreftet også det som lå fra ministererklæringen fra Singapore 1995, at det skulle være konsensus i WTO om å starte forhandlingene. Siste rapporter lyder at det er tautrekking om denne tilleggserklæringen skal være en av de offisielle WTO dokument., OG det er ikke koplet til ministererklæringen på WTOs hjemmeside.

- og Norge i verden

"Forhandlings"-metodene ble tatt opp av både NGOer og medier med den norske delegasjonsledelsen, med begrunnelse i at en slik måte å forhandle på er lite egnet til å skape tillit og legitimitet til det internasjonale handelsregelverket. Utenriksministeren svarte at han så sitt mandat ut fra at Stortinget hadde tilsluttet seg hans redegjørelse 7.11.2001. Stortinget ønsket en ny bred runde. Han ville ikke engasjere seg i de prosessene som førte fram dit.

Et annet aspekt som ble tatt opp med delegasjonen, var spørsmålet om å bruke pressmetoder som lå utenfor forhandlingsmandatet. Norge ble oppfordret til, i dialog med sine allierte, å være påpasselige med ikke å bringe inn spørsmål som kunne oppfattes som om vi brukte vår økonomiske overmakt som lokke- eller pressmiddel. For eksempel kan nevnes spørsmål om økonomisk støtte og bistand, og spørsmål som kunne oppfattes som trussel om sanksjoner, for eksempel redusert markedsadgang. Det kom ingen reaksjon på dette fra delegasjonen, men rapporter fra konsultasjonene om nye tema var at Canada, som "venn av formannen", hadde brakt med seg CIDA (Canadiske NORAD) inn i forhandlingene og tilbød afrikanske land økonomisk støtte. Andre rapporter gikk ut på at USA truet både afrikanske land og karibiske land med at dersom de ikke aksepterte de nye temaene ville dette kunne skade det bilaterale forholdet mellom USA og de aktuelle landene innen investeringer og markedsadgang.

Å godta manipulering, forsøk på korrumpering og utpressing i WTO handler også om "markedsadgang for fisk, investeringer, shipping og energitjenester"

Hva skjer????

Hva skjer når folk i utviklingsland protesterer, når de ikke lenger vil finne seg i de økende forskjeller mellom seg og landets elite og eget land og de vestlige land? De kan velge flere alternativ:

Bli økonomiske flyktninger – noe som er uglesett i våre land, sett på som noe uetisk, å flytte bare fordi de ikke har penger til mat og utdanning.
Resignere og se barna dø eller bli enda fattigere enn de selv
Reise seg i motstand mot egne myndigheter og verdenssamfunnet.

Når folk reiser seg mot egne myndigheter, og hvis det skaper problemer for interessene til storselskapene – hva skjer da? Myndighetene blir bedt om å sørge for ro. Om nødvendig får myndighetene økonomiske og "teknisk støtte" til å bidra til å få ro. Det skjer i Colombia i dag. Om myndighetene har forståelse for befolkningens krav og prøver å legge til rette for en reform som utfordrer eiendomsretten eller framtidige inntektsmuligheter til storselskapene – da kan en kanskje vente at motstandskrefter som vil bevare eiendomsretten - for eksempel militæret – vil få økt økonomisk og "teknisk" støtte. Hva skjer om Zimbabwes Bevegelse for Demokratisk Endring (MDC) overtar i Zimbabwe, vil de klare å få til en fredelig jordreform, etter å ha fått solid økonomisk støtte fra vestlige land?

Hva skjer med vårt fredelige demokrati hvis vi klarer å mobilisere slik at Norges folkevalgte og deres forhandlere går imot grunnleggende økonomiske interesser til storselskaper med hovedkontor i USA? Vi er verdens nest største oljeprodusent. Hva skjer?

Helseth skrev i 1976, referert i Jan Erik Volds bok: Det norske syndromet:

det er freden som utløser skuddene
freden
mellom de fattige og rike
som aldri tar slutt
det er freden som koster
men det blir
mer og mer lønnsomt
med fred
i stedet for frihet
en rettferdig fred gir balanse
mellom fredens
ofre
og folkets lidelser
freden rammer alle uskyldige
fredens
vold er billig
en åpen fred
som føres med alle midler
skaper ny fred fredens redsler
tjener fredens sak
derfor må vi oppnå fred for enhver
pris
så freden
kan rase videre
de sier fred
men mener fred mens vi tenker på fred
uten farer
så lenge det er fred men det er ingen fare
når freden
pågår hele tiden

Referanser:

Bank,H: 2001: Rapport fra Ministermøtet i Verdens Handelsorganisasjon, Qatar 9-14. november 2001. www.naturvern.no/globalisering/nyheter

Fossen,E: 1994: Ni skritt mot en moderne stat. Pax forlag a.s

Marx,K:1976: Capital. Penguin

Reich,R.B:1992: Nasjonenes rolle. Ad Notam Gyldendal, Oslo 1993

Vold,J.E: 1980: Det Norske Syndromet. Universitetsforlaget

- End -

_____________________

Debat - Aktiviteter - Kommentarer - Indlæg

Send dit til
stopterrorkrigen@ofir.dk